Eshte uji i ketij burimi, qe rrjedh i pambarimte dhe me freskon bindjen e qenesishme. Buron e buron mes bisqesh te sapolindura, qe keputen dhe formojne trupin e kristalte, vezullues te tij. Ku jane trazimet e shkuara apo perbaltjet? Asgje s’reziston ne kristalitetin e tij. As dhe shembellimi s’trajtohet qendrueshem, kur eshte i drobitur prej vdekjes atavike. Pse?! Se s’eshte thjesht kristalitet, s’eshte thjesht pambarimesi, por shume me tepere, se ajo, c’ka mund te imagjinojme.
Mendoj – Ai eshte fundi i muzgjeve; preludi i rikthimit; driteart dhembje qetesues; tingulli, qe rilindi rembin e brazduar… Rilindi, ringjalli! Nese pranvera me solli ketu, nuk do te mund te shkeputesha prej burimit te thjeshte; nese Ai me solli ketu, une do te ndiej harlisjen shpirterore, qe kjo rilindje dhuron. Megjithate me pelqen te permend edhe pranveren e shnderruar, me pelqen te kujtoj duelin, qe shpartallon rrenuesin dimer, me pelqen te kundroj filizimin e kulluar te hapesires. Ringjallje dydrejtimshe!
Trokas – Ai eshte udha e hidhur me fund te tereembel, Ai eshte mbartesi i nje universi shpirtrash, Ai eshte Krishti ne Kryq! Per Te, eshte loti i dhimbjes e i gezimit, ne castet drithëruese te Misionit Hyjnor. A nuk loton edhe natyra? A nuk e ben kete “flijim”, ajo, per pranveren ringjallese?
Te perpihesh prej hidherimit te atyre casteve, do te duhet, qe te thermohesh prej dhimbjes e tmerrit nen renien pikellimndjellese te kembanave. Zoti ne Kryq! Jo prej mekatit, por per mekatet! E duke mos patur force tjeter materiale vec loteve, thermohet shpirti yne, nen peshen e vuajtjeve te Tij…
Si mund te ishte para shume e shume fluturime shekujsh, ky burim, gjate dimrit sfilites? Nje shtrese e borte, akullnuese nuk do te linte, te ngjitej tek une, ngrohtesia e pasqyrimit te embel. Ndersa tani, asgje s’mund te me ndaje prej endjes se kendshme, prej ngazellimit, qe sython mes dhimbjes. Asgje! Se kjo eshte plagosja, dremitja dhe ringjallja e shpirtrave; kjo eshte e vetmja enderr e mrekullueshme e zbritur majash; kjo eshte Jeta bashke me Te, se Ai erdhi e na mbarti.
Duke trokitur neper castet vezulluese, ndiej driten buruese, qe valezon. Etja thyhet dhe bie duke zbuluar shpirtra shndritese, qe djegin errësiren. Thesari i Perjetshem e pafundesisht i Kerkuar, zbulon ne mahnitje, Triumfin. Duke rrezatuar Ai dhuron, duke dhuruar Ai ngjall dhe duke ngjallur Ai dritëson. Triumf perjetesie i Tij, per jete te perjetshme me Te.
Ishte ky burim, qe me riktheu nje foleze te prekur; me riktheu ne Dashurine tronditese e ngazellyese. Dhe duke pare pasqyrimin ne te, pashe nje aradhe mijefytyreshe tek buzeqeshte ngazellimplote. Kuptova! Buzeqeshje ne hapesire! Ai pasqyronte ne ta Ngjalljen, ndersa ata dritësonin! Rruzulli, jo me kot ndricontë!
Efrosina Noti
Pas ketyre, Josifi nga Arimathea qe ishte nxenes i Iisuit, por fshehur nga frika e Judejve, iu lut Pilatit qe te merrte trupin e Iisuit; dhe Pilati e lejoi. Ai pra, erdhi e mori trupin e Iisuit. Erdhi dhe Nikodhimi, qe me pare kishte ardhur tek Iisui naten, dhe solli nje perzierje smirne dhe aloi, prej rreth njeqind livrash. Ata pra, moren trupin e Iisuit dhe e mbeshtollen ne pelhura me aroma, sic ishte zakoni i varrimit tek Judeite.
Joan. 19, 38-40